Speiderne delte seg i to grupper - her er den ene på vei inn til første avdeling.
I går kveld møtte 17 speidere opp på Bekkelagshjemmet med et lass vafler - klare for å hilse på 52 gamle, som åpenbart hadde sett fram til besøket.
Vi hadde puttet noen dråper grønn konditorfarge i vaflene for å gjøre dem til ekte speidervafler, og serveringen ble satt stor pris på. Speiderne ruslet rundt med fat og syltetøy og brunost, alltid beredt til å spandere en vaffelplate til!
Speiderrop hører med, og ble møtt med applaus hos de som var i stand til å følge med. Etter at rundene var gjort, viste det seg at det fortsatt var vafler igjen! Det ble tatt hånd om nede i salongen, der speiderne samlet seg for å snakke om det de nettopp hadde opplevd.
Det å ta med noen vafler og gå en liten runde, hilse på de gamle og spandere et hjerte på hver, krever ikke veldig mye av oss. Men det var tydelig at det betød veldig mye for de som fikk besøk. De var SÅ glade for å se speiderne komme. Det ga mulighet for en fin liten prat etterpå.
Én av speiderne hvisket til de andre: "Så dere damen borte i hjørnet da vi tok speiderropet den siste gangen? Tårene hennes bare trillet, jo!"
En annen fortalte at han håpet at han selv slipper å komme på hjem når han selv blir gammel. Hvorfor? "For da kan jeg jo ikke være ute i friheten!"
